Get Him to the Greek

I dag så jeg komedien Get Him to the Greek fra 2010 av Nicholas Stoller med Russell Brand og Jonah Hill.

Handling: Aaron Green jobber som talentspeider innefor musikk i selskapet Pinnacle Records. Han lever et ganske rolig og fint liv sammen med kjæresten sin Daphne. Pinnacle Records er begynt å tape en del penger og trenger noe sikkert å tjene store penger på. Det er da Aaron Green kommer med ideen om å lage en tiårsjubileumskonsert på Greek Theatre in Los Angeles med rockestjernen Aldous Snow, som stoppet å lage musikk etter at hans album og singel African Child floppet totalt. Nå skal de altså børste støv av den store stjernen, og Green får oppdraget med å møte stjernen og få ham til Amerika innen 72 timer, men det er lettere sagt enn gjort når hans liv stort sett bare består av narko, party og damer...
Les mer i min omtale av filmen: Lite moro og direkte pinlig til tider.

Denne filmen slo virkelig ikke an hos meg og jeg pleier å like komedier en del og synes som regel at det alltid er noe som er morsomt i dem. Men her var det bare rocketullesangene som jeg humret litt av og de var såpass enkelt laget at egentlig alle gjennomsnittlige ungdomsskoleelever kunne laget en lignende tekst for sangene. Filmen forsøkte veldig hardt å være morsomt, men det ble litt mye party og litt lite humor opp i alt dette. Det er mulig man synes dette var litt mer morsomt om man elsker ellevill festing, men her kom jeg virkelig til kort fra å bare dra på smilebåndet av det som skjer underveis her. Konseptet er jo også helt greit nok at en skal få en rockestjerne til å møte opp på en konsert innen 72 timer. Man har sett lignende konsepter ørten ganger fra før og som fungerer mye bedre enn dette gjorde. Dette var egentlig litt kjedelig til tider og ble også litt pinlig banalt til tider.

Denne får en tommel ned og jeg vil ikke anbefale den videre. Den kan selvsagt fungere om man har den rette humoren, men filmen har dessverre ikke så mye å fare med.

Jerry Maguire

I dag så jeg film sammen med en kamerat av meg. I dag sleit vi litt med å velge film, men klarte til slutt å enes om filmen Jerry Maguire fra 1996 av Cameron Crowe med Tom Cruise, Cuba Gooding Jr. og Renée Zellweger.

Handling: Jerry Maguire er sportsagent og han gjør det svært bra. Alle liker han og han er på toppen av verden, men en dag mister han jobben som følge av et notat til ledelsen der han skisserer hvordan man bør flytte fokus på sine klienter fra pengemaskiner til virkelige mennesker. Dette var et hardt slag han nesten ikke trodde kunne komme. Han finner ut at alle han trodde var hans venner ikke stiller opp for han når han plutselig finner seg nederst på rangstigen. Han mister alle sine klienter bortsett fra en som tror på ham og som ikke har noe å tape. Når Jerry forlater selskapet forsøker han å få folk med seg, men bare en melder seg og det er alenemoren Dorothy Boyd som er litt betatt av Maguire. Han blir fortalt at han er dårlig på intimitet med sine kjærester og at han ikke klarer å være alene. Klarer Jerry å tilpasse seg sin nye status og å konsentrere seg om de tingene i livet som er virkelig betyr noe? Han får også veldig mye tid med sin eneste klient som etterhvert betyr mer og mer for ham...
Les mer i min anmeldelse av filmen her: En engasjerende historie og en litt kul film

Dette var jo ikke noe utpreget guttefilm, men den er sydd sammen som et godt drama med litt humor i og klarer man fint å se på dette. Jeg er heller ikke en person som bryr meg mye om sjanger når jeg ser film. Jeg synes ikke det gjør så mye bare filmen er god. Har selvsagt sjangre jeg liker bedre, men er ikke låst på noe vis når jeg skal velge film og er egentlig altetende. Selv om kameraten min ikke trodde han hadde sett filmen kjente han den igjen når han var kommet langt ut i den, men det var såpass lenge siden at han ikke husket stort fra den. For min del hadde jeg sett filmen en gang før på slutten av nittitallet og husket at jeg likte den svært godt den gangen. Det var derfor jeg var litt spent på om jeg framdeles likte filmen. Jeg husket jo hovedtrekkene i hva det gikk i og en del av scenene, men heldigvis hadde hukommelsen min ikke bevart hele filmen slik at den bød på litt overraskelser. Jeg må si at filmen hadde krympet litt med årenes løp. Fra en solid femmer jeg mente den gangen til nå en svak femmer. Jeg hadde egentlig mest lyst til å gi den mellom fire og fem, men det går liksom ikke an.

Jeg gir denne filmen en solid tommel opp og tror nok dette er noe som nok kommer til å passe for de aller fleste.

Beverly Hills Purk

I går kveld var det på ny tid for film. Jeg, min bror og hans kjæreste forsøkte å finne en film å se for kvelden og etter mye om og men falt valget på Beverly Hills Purk av Martin Brest med Eddie Murphy fra 1984.

Handling: Axel Foley er en ung og rappkjeftet politimann i Detriot. Han er under cover i det vi møter ham i filmen og forsøker å lure kjeltringer inn i sigarettsmugling. Men ting går ikke helt etter planen og det blir en vill politijakt som kunne vært unngått, dette blir for mye for sjefen hans som sier at dette er hans siste sjanse til ikke å drite seg ut. Foley går ut med den kriminelle barndomsvennen sin Mikey Tandino og tar seg noen glass. De drar etter dette tilbake til leiligheten til Foley og der venter det noen skumle fyrer som slår ned Foley og dreper Mikey Tandino. Foley blir veldig irritert over dette og ber om ferie fra sjefen og lover å la drapet av bestekameraten ligge. Han drar da til Berverly Hills og tar inn på hotell. Nå begynner han å etterforske for seg selv de ledetrådene han har fra kameratens død. Men det viser seg snart at han kommer i trøbbel med politiet i Berverly Hills som ikke ønsker at en politimann fra Detriot som ikke har noen myndighet der skal blande seg i byens ro og orden. Det blir aldri kjedelig når Axel Foley blander seg inn i saker på sin helt egen måte som ofte går litt utenfor vanlig politipraksis..
Les mer av min omtale om filmen her: Helstøpt underholdning.

Jeg har sett denne filmen ganske mange ganger. Jeg husker jeg oppdaget filmen i tenårene da jeg så den hos en kamerat. Jeg synes at filmen var svært underholdene og gøy og har beholdt den opplevelsen på hvert gjennomsyn. Det er noe med blandingen av god musikk, morsomt skuespill og en god historie med en del action. Det er få filmer som har holdt seg like godt som denne. Humoren er veldig tidløs og man kan ikke annet enn å digge Eddie Murphy i hans kanskje beste rolle noensinne, i hvert fall den mest underholdene rollen hans.

Dette blir selvsagt tommel opp og jeg ruller et terningkast fem for denne helstøpte og spennende actionkomedien.

Salt

I dag var jeg på bursdag og det ble både kakespising og brusdrikking. En film ble det også tid til og da var det jubilanten som valgte ut filmen Salt med Angelina Jolie av Phillip Noyce fra 2010.

Evelyn Salt er agent for CIA, men da en russisk agent blir avhørt kommer det fram at Salt skal være oppfostret som en russisk agent. Hun får nå et svare strev da hun får hele CIA på nakken og involveres i litt av et katt og mus spill. Men hvem er Salt egentlig og hvem jobber hun for? Hun jobber best alene og får litt av et strev med å utføre sin helt egen agenda...
Les mer om filmen i min anmeldelse her: Jason Bourne møter Jack Bauer bare ikke fult så bra.

Dette var en film jeg var litt spent på. Liker jo greit Jason Bourne-filmene og lurte litt på hvordan det ville være med en kvinne i en liknende rolle. Jeg er ikke så fan av Angelina Jolie. Personlig appellerer ikke utseende til Angelina Jolie helt til meg heller. Synes ikke hun er noe særlig pen. Hun er alt for tynn og har alt for svære lepper. Synes dama rett og slett ser ut som en alien. Hun passet dog godt til å være av russisk avstamning som i denne filmen. Og gjorde en grei jobb her, men vanligvis synes jeg hun trekker ned filmene og man burde heller valgt en annen skuespiller, men som sagt her passer hun faktisk litt.

Men tilbake til filmen. Dette var ikke helt innertier for min del. Filmen var nok litt for populistisk og passet ikke helt inn i min litt mer kresne eller kall det kanskje sære filmsmak. Jeg synes dette ble litt for lett underholdning og klarte aldri helt å engasjere meg nok i filmen til at den ble noe jeg klarte å like. Men for all del, dette er jo greit gjennomført og for de aller fleste vil nok dette være en grei film å se. Om du lurer så synes jeg eksempelvis at dette var en milevis bedre film enn Wanted som var direkte tåpelig. Denne filmen har også sine svake stunder, men blir som gull å regne sammenlignet med den.

Personlig blir nok ikke terningkastet mer enn en treer og jeg var litt skuffet, men jeg skal være grei å vende tommel opp for filmen og anbefaler deg å se den om du er glad i lett agentaction. Jeg tror nok de fleste kommer til å like denne filmen ganske mye bedre enn det jeg gjorde ;)

Disneys Jungelboken

I dag satt jeg meg ned med min søster og kjæresten hennes og da de var litt trøtt tenkte vi å velge en veldig enkel og koselig film. Valget falt på Disneys Jungelboken fra 1967.

Handling: Mowgli er en menneskebaby som blir etterlatt ute i jungelen og som vokser opp blant ulver i en indisk jungel. Men nå begynner gutten Mowgli å vokse til som gutt og da ulvene i tillegg får høre at den den grusomme tigeren Shere Kahn som hater mennesker over alt på jord er i nærheten, tørr ikke ulvene å gjøre annet enn å gi slipp på Mowgli. De bestemmer seg for å sende ham tilbake til menneskebyen og på veien får han følge av panteren Bagheera og bjørnen Baloo...
Les mer i min omtale av filmen her: Disney-klassikeren: Jungelboken.

Jeg så aldri denne filmen som liten og er nok litt bitter for det, men til gjengjeld hørte den på Disney lydkasett hos naboen med bok til som du kanskje husker at du skulle bla om til neste side når du hørte en sykt lys litt anderledes lyd. Når det gjelder filmen så hadde jeg bare sett enkelte scener fra julekavalkaden på NRK og det var litt kult å endelig se den i sin helhet. Dette er et must om du har barn i huset og historien og handlingen er såpass enkel at den er svært godt tilpasset til de minste barna om man ser den norske versjonen selvsagt. Selv om filmen som sagt var litt barnslig koste vi oss godt med filmen som var et bra valg fordi den for det første var kort med sine bare 78 minutter spilletid og ikke minst er klassisk koselig tegnefilmunderholdning. Det slår meg mer og mer etter hvert som jeg ser filmene Disney har laget hvor stor underholdning det ligger i dem og man kan ikke alltid sette fingeren på hvorfor, men det er noe med sammensetningen mellom sang og dans, humor, utrolig god animasjon og uforglemmelige karakterer.

Jeg gir dette virkelig en tommel opp og ender på et terningkast fem for en svært god tegnefilm som underholder både liten og stor.

Dog Soldiers

I dag hadde en kamerat av meg bursdag og jeg inviterte ham bort på filmlag. Han fikk selvsagt velge film og jeg hadde bestilt en del filmer jeg viste han ville se på play.com. Han er veldig fan av varulver og ikke uventet valgte han den britiske grøsseren Dog Soldiers av Neil Marshall fra 2002.

Handling: En gruppe britiske soldater befinner seg i skogen på det skotske høylandet på et treningsoppdrag. Etter kort tid finner de ut at noe ikke er som det skal. De finner rester av det som en gang var noen spesialsoldater som hadde vært på et annet oppdrag. Og når mørket senker seg over skogen og fullmånen lyser kommer beistene fram og begynner sin favoritthobby som består i å partere menneskekropper med sine voldsomme tenner. Soldatene kommer seg inn i bilen sin og kjører til de finner et lite hus i skogen der de forsøker å stasjonere seg for kvelden. Det tar ikke lang tid før udyrene får ferten av dem og da er gode råd dyre og de forsøker å forsvare seg så best de kan med de våpen de har tilgjengelig...
Les resten av min omtale her: En relativt velykket monstergrøsser som gjør jobben sin.

Jeg husker veldig godt første gang jeg så denne filmen. Det var 25 januar 2003 på nattkino på Bergen Kino. Filmen begynte klokken 23 og jeg viste ingenting om filmen annet enn at den het Dog Soldiers. Jeg forventet meg kanskje en krigsfilm, men var ikke inne på tanken om at dette skulle være noen monstergrøsser. Jeg husker at jeg satt meg ned med mine kamerater i kinosalen og begynte å se filmen. Og den begynte ganske rolig med et kjærestepar som var på telttur i skogen. Jaja, er dette en slik film tenkte jeg, men jeg skulle rakst ta feil for noen sekunder senere var det ikke mer igjen av dette paret og jeg satt igjen veldig overrasket. Det er jo litt kult å bli totalt overrasket når man går på kino, men jeg likte ikke så makabre filmer som denne var den gangen så for meg var den bare en helt grei film å se. Han som også hadde bursdag den gangen digget filmen og var framdeles litt henrykt over å se den igjen. Jeg har jo sett en god del film siden jeg så denne sist og vet litt hva en skal se etter i en velykket film også i denne sjangeren som jeg ikke ser så alt for ofte. Jeg er framdeles ikke superengasjert over varulver eller vampyrer, har aldri helt fattet den store interessen for det, men gi meg et romvesen så er jeg der med en gang og følger med. Men jeg liker veldig godt spiriten denne filmen er laget med. At en forsøker med enkle midler å skape et univers med varulver og få det til å fungere med et såpass beskjedent budsjett som man har brukt her. Det er jo det samme med vår Død Snø som er helt i samme gaten som denne filmen og likte en den vil en nesten også garantert like denne som er smidd over samme lest.

Selv om jeg ikke liker sjangeren skal jeg gi dette en tommel opp og ender på et terningkast fire fordi det er bra velykket innfor sin egen sjanger, og for de som liker slikt kommer dette nesten garantert til å slå an. For min del er jeg ikke så glad i tarmer og innvoller, og masse blod som sprutes mot deg.

The Wild Bunch

I dag så jeg westernfilmen The Wild Bunch av Sam Peckinpah som også er nevnt i boken jeg leser for tiden om filmvold.

Handling: Året er 1913. En gjeng lovløse karer drar rundt sammen og raner og står i. Men en del av karene begynner å bli gamle og skal bare foreta et siste bankran før de pensjonerer seg, men dette ranet går ikke etter planen og de bestemmer seg da heller for å dra til Mexico for å få det litt mindre hett om ørene, men det de ikke vet at jernbaneselskapets premiejegere har fulgt etter dem. I tillegg befinner de seg midt i den meksikanske revolusjonen. Det blir med andre ord hett mellom ørene på dem og da de stjeler en våpentransport blir det hetere...
Les mer om filmen i min anmeldelse: Rå og brutal western på sitt beste.

Jeg liker godt westernfilmer som dere kanskje har skjønt gjennom mitt blogginnlegg om Danser Med Ulver. Denne var en klassikerfilm som jeg nesten ikke viste om før jeg oppdaget den gjennom en bok jeg leser. Det skal også legges til at jeg hadde lest en omtale av filmen fra før, men at jeg ikke trodde at dette var den største filmen da den bare fikk en firer i den anmeldelsen, noe jeg er særdeles uenig med. Men så kommer det jo fram til at man bruker en del skjønn når man vurderer, og så er jeg jo veldig glad i western i tillegg. Dette var jo også veldig voldelig som jeg i utgangspunktet ikke liker så godt, men som jeg har begynt å vende meg litt for godt til etter hvert som jeg stadig ser nye filmer som flytter grensen min over hva jeg føler er akseptabelt enten jeg vil eller ikke. Det gjør noe med en å se film og det merker man når man ser slike filmer. Hvis man bare gikk et par år tilbake i tid så hatet jeg Tarantino og synes han var alt for voldsom, men nå etter å ha sett alle hans filmer flere ganger er han plutselig blitt stor filmkunst. Men selv om jeg tåler mye vold på film er vold i virkeligheten noe helt annet, der er jeg framdeles som et barn som avskyr det minste tegn av blod. Men tilbake til filmen igjen. Dette var et veldig imponerende stykke film. Jeg hadde liten tro på forhånd for at denne filmen skulle slå så godt an som det den gjorde hos meg. Jeg trodde jeg hadde sett alt, men det var nye unike elementer her som gjorde dette svært severdig. Man har her tatt seg tid til å bruke store mengder statister og bygge opp store imponerende scener der alt glir perfekt. Det er også en del stunts i denne filmen som gjør den svært spektakulær som da noen menn på hester blir sprengt av en bro og ned i en stri elv.

Jeg gav dette en sekser og en real tommel opp for en film. Noen mener kanskje at filmen kan virke litt treg, men det er verdt å vente på de gode øyeblikkene og så ting bygge seg opp til en real finale som her.