127 Timer

I går var det duket for nok en Oscarnominert film som oppladning til Oscarshowet. I går så jeg 127 Timer av Danny Boyle med James Franco.

Handling: Klatreren Aron Ralston skal ut på tur i naturen. Han viker som han føler seg på toppen av verden og at ingenting kan skje han. Og det som bare skulle være en leketur blir raskt om til et mareritt da han klarer å sette seg fast i et juv da en stor stein klemmer hånden hans fast. Han bruker nå tiden flittig på å benytte alt han har i sekken sin for forsøke å redde situasjonen og komme derfra med livet i behold...
Les mer i min omtale av filmen: En enkel og utrolig historie som skaper overraskende stor underholdning.

Jeg må si at jeg ikke hadde de helt store forventningene til denne filmen da jeg kjente historien ganske godt gjennom de mange talkshowopptredene til Aron Ralston som jeg hadde fått med meg en del av. Det er jo en utrolig historie, men den er såpass enkel at jeg ikke hadde så stor tro på at man kunne lage en god film ut av dette. Da jeg omsider fikk sett filmen i går ble jeg faktisk veldig overrasket. Filmen føles faktisk spennende og kvalitetsmessig laget og med godt driv. Den blir med andre ikke kjedelig et sekund selv om mesteparten av filmen foregår i juvet der vår fjellklatrervenn sitter fast. Jeg må si at dette er stor filmkunst å klare å lage en så interessant film om en så enkel hendelse. Danny Boyle viser seg nok en gang som en som kan sitt filmmedium og har gjort dette til en svært underholdene sak. Det manglet litt på at filmen kan virkelig kalles et mesterverk, men dette var noe jeg likte svært godt og verdig en Oscarnominasjon for beste film selv om den selvfølgelig ikke vant.

En stor tommel opp og et solid terningkast fem for dette :D

The Social Network

I går så jeg The Social Network fra 2010 av David Fincher.

Handling: Her får vi en sterkt dramatisert versjon av hvordan Facebook ble til. I denne historien møter vi filmversjonens versjon Mark Zuckerberg. Han er student ved universitet Harvard og er en dyktig programmerer som eksperimenterer med forskjellige sosiale nettverk. En dag møter han med noen som har en ide om å lage en venneside for Hardwardstudenter. Han sier seg villig til å lage nettsiden for dem, men begynner istedet å utvikle konseptet og lager sin helt egen side han kaller for Facebook. Siden blir raskt en stor hitt og sprer seg som varmt hvetebrød. Man må knuse egg for lage omelett og det gjør Mark etterhvert som nettstedet bare vokser og vokser i verdi. Han må etter hvert ta skruppelløse avgjørelser som gjør at han ikke akkurat blir superpopulær blant sine forretningspartnere...
Les mer i min omtale: Sterkt og oppslukende facebookdrama.

Nok en dag og nok en Oscarfilm. Dette var en film jeg både gledet og gruet meg til. Jeg pleier jo å digge Finchers filmen med Seven og Fight Club som hans mesterverk. Dette var nok en del bak mesterverkstempelet, men filmen gjør også veldig mye riktig. Manuset er noe som var svært vellykket i filmen og det er jo klart at man ikke skal ta alt for god fisk her, men dette var en god og underholdene historie og gjør seg godt som film. Regien i filmen føles svært sterk og jeg er ikke overrasket om denne filmen vinner Oscar for beste regi selv om det er tett konkurranse. Dette var så absolutt en kul film å se og jeg skjønner godt hvorfor folk liker denne filmen og annerkjenner den for sin kvalitet. Jeg er jo selv programmerer og likte godt å følge filmen og synes den var relativt lett å følge med på. Jeg ble til tider sugd inn i filmen.

Dette blir fra meg terningkast fem og en tommel opp for en interessant sterkt dramatisert versjon av hvordan facebook kan ha blitt til.

The Fighter

Kveldens film ble The Fighter av David O. Russel med Mark Wahlberg, Christian Bale, Amy Adams og Melissa Leo.

Handling: Mickey Ward er bokser og har blitt lært opp av sin storebror Dickie Eklund som en gang var et stort talent som kastet vekk karrieren sin og endte opp som narkotikaavhengig. Mickey er en bokser med talent, men han ting går ikke så på skinner når hans mor er manager og hasn Dickie ikke klarer å møte opp på treningene på grunn av sitt missbruk. Det gjør heller ikke saken bedre av at Dickie hele tiden kommer på kanten med loven og er mye inn og ut av fengsel. Mickey befinner seg i en verden av kaos. Han må forsøke å omgåes sin mildt sagt splittede familie, samtidig som han forsøker å ta vare på hans egen karriere som bokser og hans kjæreste som er i splittelse med familien er heller ikke lett å takle. Og når Mickey får en sjanse om en tittelkamp er dette ikke noe som kan gå fra ham, men det blir ikke enkelt med så mye rundt ham som tar vekk hans fokus...
Les mer i min filmomtale her: Velspilt karakterdrevet drama.

Nok en Oscarfilm ble kveldens prosjekt. The Fighter er en boksefilm men med mer dramafokus enn man på forhånd skulle tro. Som det alltid er med gode boksefilmer er det også her en kamp også utenfor bokseringen som skal kjempes. Filmen er svært troverdig gjort og mye kan vel krediteres de sterke skuespillerprestasjonene. Det er mest birollene her som gjør filmen og vi får fargerike bikarakterer spilt av Christian Bale, Amy Adams og Melissa Leo. For min del var jeg mest Christian Bale som er virkelig storartet i rollen som den tidligere halvkjente narkobroren til hovedpersonen. Han stjal virkelig fokus vekk fra Mark Wahlberg som ikke gjør en dårlig rolle, men han blir bare litt usynlig som nok også er meningen i denne filmen også. For min del kunne man spart seg for slutten som er noe tradisjonell og litt klisjemessig, men siden dette er en sann historie så må vel det også med. Det er som sagt karakterene som man blir kjent med her som gjør filmen og gjør den interessant.

En tommel opp for dette og en karakter som baner seg vei opp på femmeren av terningkastet.

Black Swan

I går kveld så jeg Black Swan av Darren Aronofsky.

Handling: Vi følger ballettdanseren Nina som danser ved New York ballettkompani. Hun bor sammen med sin overkontrollerende mor som også har vært balettdanser en gang i tiden og hun lever og ånder for datterens karriere. Ninas liv er dansen og hun klarer nesten ikke tenke på annet enn den. Hun er ung og lovende med en utrolig teknikk og øyner sjansen når Svanesjøen skal settes opp om å få hovedrollen som både den hvite og den svarte svane. Det er bare det at Nina er perfekt som den hvite svanen som hun mestrer til fingerspissende, men når hun skal inn i rollen som den Svarte Svane kreves mer enn bare teknikk, man må også der klare å formidle det mørke. Hun får rollen mot alle odds og går inn i den med alt hun har både fysisk og mentalt. Men en slik rolle sliter veldig på syken til en som i utgangspunktet ikke klarer å slippe seg helt løs. Hvordan takler Nina presset som nå følger? Klarer hun å få lokket ut den svarte svanen i seg?
Les mer i min filmomtale av her: Vakkert, velspilt og voldsomt.

På forhånd hadde jeg hørt mye om at filmen var svært bra og slikt og at den var litt kjip å se og det gjorde at dette ikke var en film jeg i utgangspunktet hadde så lyst til å se fordi jeg ikke liker så godt ubehagelige filmer. Heller ikke synes jeg at ballett fenger meg så mye heller så mine forventninger var skrudd ned et par hakk kan man si. Men når jeg først filmen begynte og jeg fikk sett litt på den ble jeg sugd inn i filmen. Fikk litt vibber til Shutter Island når jeg så dette og den likte jeg svært godt selv om dette nok var enda bedre gjennomført enn den. Det er her en guffen trykkende stemning gjennom hele filmen og man klarer ikke alltid å skille fra hverandre hva som er drømmer og hva som er virkelighet. Filmen er skrudd sammen på den måten at vi får uttrykt hvordan hovedpersonen har det og hvordan det må føltes å skulle bære en slik vrien ballettrolle. Den benytter seg av svært mange fiffige filmtriks for å få fortalt historien på en svært vakker og interessant måte. Fotoarbeidet i filmen er noe man virkelig legger merke til og det gjør veldig mye av filmen sammen med Darren Aronofskys tette regi. Men man får også den litt gufne følelsen når man ser dette fordi en lever seg inn i hvordan hovedkarakteren har det.

For min del var dette en supersolid tommel opp og et vellfortjent terningkast seks. En av fjordårets beste filmer og fortjent at den ble nominert til Oscar for beste film.

Kongens Tale

Jeg har sett Kongens Tale fra 2010 av Tom Hooper med Colin Firth og Geoffrey Rush.

Handling: Det hele starter i 1925 da Prins Albert skal holde en tale på Wembley Stadium. Han begynner talen, men stammer så mye at han ikke klarer å fortsette. Albert eller Bertie som han blir kalt av sine nærmeste har slitt med stamming helt fra 5-6 års alderen og har forsøkt diverse behandlinger for hans stammende handicap, men ingenting har hjulpet. En dag får han møte Lionel Logue som er talepedagog og han har sin helt særegen måte å forsøke omgåes Alberts stamming på. Albert skulle nok ønsket han ikke var kongelig og måtte utøve taler i offentligheten. Det hele blir ikke bedre av at hans eldre bror sier fra seg tronen som gjør at Albert motvillig blir den nye kongen av Storbritannia. Nå gjenstår det bare for Albert, eller Kong Georg VI som er navnet han tar, å forsøke å redde verdigheten som konge med å forsøke å få bukt med stammingen...
Les mer i min omtale av filmen her: Storartet historisk drama.

Jeg har jo kommet meg alt for lite på kino i det siste og nå florerer det jo med gode filmer på kino. Denne uken skal jeg forsøke å få med meg flest mulig av Oscarfilmene før Oscarnatten på søndag. Jeg har jo sett Toy Story 3 og Inception fra før av og i går fikk jeg sett Kongens Tale som jeg synes bare var helt fantastisk. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle forvente på forhånd og ble rett og slett veldig overrasket. Man kunne jo sett for seg at dette lett kunne blitt veldig traust selv om den hadde fått sine 12 Oscarnominasjoner, men det var det jo virkelig ikke. Dette er en film som forteller en fascinerende historie om en konge som sliter med stamming som han må få bukt med etter beste evne. Jeg likte også veldig godt humoren i filmen som er svært fornøyelig til tider. Skuespillerne gjør en fantastisk jobb og alt er så velgjort her at man ikke føler det er noe som mangler.

Dette får en sjeldent god tommel opp og er noe du bør få med deg. Terningkast seks!

Disneys Robin Hood

I går tenkte jeg at jeg skulle avrunde min Robin Hood-periode med Disneys versjon Robin Hood fra 1973.

Handling: For lenge, lenge siden drog kong Rikard av England på korstog til det hellige land. Mens han var borte reiv Prins John, hans forræderske bror, til seg tronen. Robin Hood var folkets eneste håp. Han stjal fra de rike og gav til de fattige. Han var elsket av alle og gjør sitt ytterste for å holde motet oppe i folket og sørge for at rettferdigheten skal seire...
Les mer i min filmomtale her: Disney-klassikeren: Robin Hood.

Jeg har alltid vært fascinert av Disney helt fra jeg var liten og i en kombinasjon med helten Robin Hood var dette noe jeg gledet meg til å se. Hadde ikke sett filmen fra før, men hadde som liten kassetten med den lille tilhørende boken til så jeg kjente igjen eventyret ganske godt. Det var kult at det var en egen vri på denne versjonen. Ikke bare er alle karakterene gjort om til dyr, men man har også sin egen vri på hvordan historien fortelles. Man hopper her mer eller mindre midt inn i eventyret der Robin Hood er ettersøkt og henger sammen med gjengen sin. Dette er en veldig sjarmerende film med både humor og musikk som man er vant til hos Disney når de disker opp med en film. Det mangler kanskje litt for at dette skal bli en virkelig perle, men jeg ble ganske godt underholdt av dette. Og dette er nok sikkert garantert barnas favoritt blant Robin Hood-filmene.

Dette ble virkelig en tommel opp og karrer seg opp på et terningkast fem.

Robin Hood (1922)

I går brukte var kveldens film Robin Hood fra 1922 av og med Douglas Fairbanks.

Handling: Jarlen av Huntingdon beseirer Sir Guy av Gisbourne i en ridderdyst til hest. Han blir så med Kong Richard Løvehjerte som drar ut i korstog og lar sin bror Prins John styre riket mens han er borte. John viser seg raskt som en tyran av en hersker som bare vil tyne folket for penger og har også lumske planer for at han skal kunne beholde makten lengst mulig og han vil forsøke å få Kong Richard til å ikke returnere fra korstogene i live. Jarlen av Huntingdon mottar bud fra Lady Marian der hun forteller om alt det forferdelige som skjer hjemme i England. Han bestemmer seg for å dra hjem til England selv om han ikke har kongens velsignelse, men blir stoppet av Sir Guy av Gisbourne som tar ham til fange som en forreder. Han klarer heldigvis å rømme og drar da straks tilbake til England der han finner han og hans venner er blitt lovløse. Han tar da navnet Robin Hood og lager et opprør der han stjeler fra de grådige rike og gir til de fattige...
Les mer i min filmomtale her: Stumfilmklassikeren Robin Hood.

Jeg digger helter på film og Robin Hood har alltid vært en stor favoritt fra jeg var ganske liten. Jeg husker godt en gang jeg var syk og hjemme fra skolen og benket meg foran TV-en med NRKs skolefjernsyn der de da viste et program om Robin Hood. Jeg husker at jeg synes historien om han var såpass engasjerende at jeg i ettertid har fortsatt å elske denne helten. Det er jo noe i det å hjelpe de svake og stå opp for urettferdighet som alltid har lagt latent i meg. Etter å ha vært ganske tynn som liten var det selvsagt en gyldig grunn til å bli mobbet og det har formet meg i ettertid på en positiv måte i form av at jeg liker å tale de svakes sak. Men nok om meg og over til filmen. Dette er som sagt en stumfilm, og jeg har ikke sett så utrolig mye av det, kanskje bare 10 filmer til sammen, men en svært god en som sådan. Underholdningen i filmen er faktisk ganske god og man sitter aldri med tanker om å kjede seg. Det er mulig man trenger litt tid for å først skulle sette seg ned med en slik film, men jeg følte at dette var noe som fristet til gjentagelse med andre stumfilmer. Historien blir fortalt på en litt ny måte som gjorde at det faktisk var litt spennende å følge med på hva som skjedde.

Fra meg blir dette en helt klar tommel opp og et varmt terningkast fem. En sterk anbefaling enten man liker god film eller bare må ha mer av Robin Hood.