Mordet på Jesse James

I kveld har jeg satt meg ned med en lengre film som jeg har spart på en stund. Filmen heter Mordet på Jesse James og er regissert av Andrew Dominik og er fra 2007 med Brad Pitt, Casey Affleck og Sam Rockwell.

Handling: Vi dropper inn i historien i det Jesse James er blitt 34 år gammel og er en mann som hele USA kjenner navnet til. Han er sammen med gjengen som begikk over 25 bank, tog og postvognran 1867 til 1881 og også en god del drap knyttet til ranene. Men bortsett fra brødrene Frank og Jesse James var alle de opprinnelige medlemmene nå døde eller i fengsel. Året er 1881 og til deres siste ran ved Blue Cut stabler brødrene på beina en gjeng med småtyver og landsens ramp fra de omliggende åsene. Etter dette ranet blir brødrene uvenner og splitter lag. Jesse drar omkring fra sted til sted med sin familie og blir aldri lenge på hver plass slik at han ikke skal ha sjansen til å bli tatt. Vi følger også Robert Ford som er en ung mann med store drømmer om å bli berømt. Han er besatt av Jesse James og han gjør sitt ytterste for å innynde seg hos James-gjengen og rir med dem. Han blir også godt på talefot med Jesse og blir hans venn etter ranet, men også disse skilles etter en relativt kort stund og går hver til sitt. Når de to møtes igjen en tid senere blir ikke møtet like hjertevarmt..
Les mer i min filmomtale her: Strålende skuespill i et velfungerende westerndrama.

Jeg elsker jo både western og dramafilmer og håpet derfor at dette ville være en film som var helt i min gate, og det var den på flere vis. Dette er en svært god og uromantisk skildring av Jesse James slik det nesten må ha vært med en slik mann som ranet banker og drepte folk. Det er rart at denne mannen har fått en så legendeskikkelse i USA med tanke på hva han egentlig drev med. Men det har nok noe med at ikke alt som ble fortalt om han ikke var like sant og folk diktet nok villig videre for å holde på den litt mystiske beryktede mannen som alle folk kjente navnet på i USA på den tiden. Men tilbake til hvordan min personlige opplevelse av filmen var. Joda, dette var noe jeg likte svært godt. Man kan ofte kjede seg litt når filmer er så lange som dette med hele to og en halv times spilletid. Men jeg synes dette var såpass interessant hele veien at jeg ikke tenkte på tiden eller så på klokken når jeg så dette. Jeg følte jeg lærte noe siden dette var en biografifilm også selv om jeg ikke er sikker på hvor mye som er fakta og hva som er fiksjonsfyll. Filmen føltes også svært vakker å se på og det synes jeg nesten alltid er et stort pluss og det gjorde det siste lille ekstra for å få dette til å framstå som noe litt egent.

Dette var for min del en klar tommel opp. Jeg trekker derimot bittelitt når jeg skal utføre terningkastet fordi alt ikke føltes helt perfekt, og det kunne vært en bedre historie her enn det det faktisk var, men uansett så ender jeg på en veldig sterk femmer og en stor anbefaling kommer fra meg om du liker det du leste her. Hvis du er personen som vanligvis synes at lange dramafilmer er litt dryge så tror jeg kanskje du burde styre unna også her, men for alle dere andre så er dette absolutt noe å se.