Bonnie and Clyde

Holder for tiden på å lese om vold i film i boken 'Vondt og vakkert: Vold i audiovisuelle medier', og når man leser om slikt så er det jo også greit å se filmene som omtales slik at en vet hva det snakkes om og hvorfor de blir trukket fram som eksempler. Denne gangen var det filmen Bonnie and Clyde av Arthur Penn jeg så fra 1967.


Handlingen:
Bonnie Parker ble født i Rowenia i Texas i 1910 og flyttet så til Vest Dallas. I 1931 jobbet hun i en cafe før hun begav seg ut på sin karriere i kriminaliteten. Clyde Barrow ble på sin side født i 1909 inn i en hardtarbeidene landbruksfamilie. Som ung mann begynte han å stjele og ranet en bensinstasjon. Han fikk to års fengsel for væpnet ran og ble løslatt i 1931 på grunn av god oppførsel. De to møttes helt tilfeldig da Clyde skal til å stjele bilen til huseieren til Bonnie. Bonnie klarer skjeller ut Clyde på en flørtene og frekk måte. Det ble kjærlighet ved første øyekast. På det første møtet raner Clyde like godt en landhandler for å få seg litt lettjente penger og etter dette henger de sammen i tykt og tynt. Dette er basert på den sanne historien om Bonnie Parker og Clyde Barrow og deres liv sammen. Clydes foretar bank- og landeveis-røverier, med er alltid heleren Bonnie...
Les mer i min filmomtale her: Troverdig og solid om Bonnie og Clyde

Jeg er en person som missliker litt vold på film, men ser at det ofte er nødvendig for å skape dramatiske situasjoner og realisme i de ekstreme situasjonene man ofte velger å lage film om. Her er volden i form av mye skyting og som resulterer i en del drap. Jeg vil si at dette er helt nødvendig for å fortelle historien på en troverdig måte. Så kan man selvsagt diskutere hvordan man velger å presentere skytingen og drapene for de er her gjort på en meget visuell og litt rystende måte. Men forhold til dagens nivå av vold i film så har ikke denne filmen så mye å stille opp med særlig med tanke på Saw-filmene eller eksempelvis en del av Quentin Tarantinos filmer. Det er veldig interessant å se slike filmer for å se hvordan filmhistorien har endret seg som her fra Scarface fra 1932 og over i denne filmen som er hakket mer voldelig.

Jeg har alltid hatt en greie for mafia og gangsterfilmer som er fascinerende på en nesten ubeskrivelig måte. Det er nesten på samme som man finner det med all den fryktelige mystikken som ligger i framstillingen av det helt absurde nazityskland under andre verdenskrig. Det er kanskje fordi dette er så fjernt fra vår hverdagsliv som man kan komme i menneskers liv. Dette var ingen Gudfaren eller Scarface, men føltes ganske klassisk likevell. Filmen er god på å framstille livene til disse ranerne som kommer dypere og dypere ned i sølen og nettet snører seg rundt dem. De forsøker å leve så normalt de kan til tross for at de er så ettersøkt som de er. Jeg kunne aldri greid å levd slik, det hadde vært alt for nervepirrende i tillegg til at jeg aldri kunne skutt noen da jeg får helt hatta bare jeg ser litt blod i det virkelige liv, pluss at jeg ikke tror på slike handlinger som mord som løsning på noe problem.

Det er alltid interessant å se klassikere og denne hadde jeg nesten ikke hørt om før jeg leste om den i boken min. Det er mye jeg har gått glipp av når det gjelder god film før jeg ble skikkelig interessert i film som medium. Dette er såpass spennende og minneverdig at jeg gir filmen en svak sekser på terningen.