I dag har jeg vært på Volleyballtrening og trengte noe å slappe av med etterpå. Da fisket jeg fram Danser Med Ulver (av og med Kevin Costner) fra hyllen og tenkte at det kunne passe med litt troverdig western fra 90-tallet.
Filmens handling:
Året er 1863 og borgerkrigen raser i USA. Vi enterer filmen i det vår helt Dunbar skal akkurat til å amputere foten, men legen kan ikke sage siden han har sovet for lite. Det tar for lang tid med pausen og Dunbar tør ikke ligge der lenger å vente. Han drar på seg støvelen sin igjen og drar ut i krigen igjen. Hans smerter er store og han får et nesten helt fryktløs forhold til døden. Krigen ved fronten har kjørt seg fast i at man ligger på hver sin side av et stort jorde og venter på at den andre skal gjøre et framsteg. Dunbar liker ikke å vente så han rir bare rett mot fienden og skuddene hagler mot ham, men han er heldig og slipper unna å blu truffet. Hans lag bruker dette farlige stuntet til å rykke fram og så er krigen igang igjen. Han får sin stjerne i boken etter dette og kan bli stasjonert hvor han vil og han velger en post langt ute i ødemarken. Der kommer han i kontakt med Sioux-indianerne som ikke er de villstyringene som den hvite mann alltid forteller om. Han innleder et vennskap med stammen som lever i nærheten av der han bor. Dette blir et vennskap som vil prege hele hans videre liv...
Les resten av filmomtalen her: Troverdig Western som engasjerer stort
Da jeg vokste opp på det glade 80-tallet og tidlig nittitall, lekte vi mye cowboy og indianer. Dette var før dataspill ble hovedunderholdning for barn. Leken vår var ofte mye inspirert av Westernfilmer vi så. Dette kan nok være noe av grunnen til at jeg elsker Western-filmer. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet hadde man en liten oppblomstring i western på film og TV. Jeg snakker om eksempelvis om filmer som Nådeløse Menn, Den Siste Mohikaner, Young Guns, Young Guns 2 og Silverado. I 1990 sendte NRK en del westernfilmer som nattkino i sommerferien. Der fikk jeg med meg en del filmer, men høydepunktet var i miniserien Lonesome Dove som nok er en av de aller beste miniserier som er laget også. Det er en god westernserie som varer i hele fem timer. Dette var mitt store møte med sjangeren og jeg fikk kraftig mersmak etter å ha sett denne kraftfulle og særdeles velproduserte miniserien. Siden 90-tallet er nesten sjangeren helt lagt øde med unntak av en film i ny og ne, og det er i mine øyne litt synd for det ligger mye underholdning selv i det relativt enkle livet som man levde under disse tider i historien.
Nå skal ikke jeg skryte over å ha sett Danser med ulver så mange ganger, men jeg det er ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men det var andre grunner som jeg skal kommer inn på her. Da denne filmen gikk på kino var jeg litt for liten til å se den da. Man hørte store ord om denne filmen som skulle være så fantastisk. Da den endelig kom i videobutikken var den noe som skulle sees. Naboen min hadde allerede lånt den og sett den på video og han kunne bare gi lovord om den. Så familien min og jeg dro ned til videobutikken for å låne filmen, men vi kom ganske slukøret hjem igjen skal jeg si deg. Det hadde seg nemlig slik at filmen var så populær at man ikke hadde filmen inne i butikken og i tillegg var det lange lister med folk som hadde satt seg opp på venteliste for å se den. Pappa var ikke en som likte å sette seg opp på en slik liste og han synes at om vi ikke fikk leie filmen der og da så fikk det være det samme og slik ble det. Jeg glemte litt denne filmen som nesten alle andre hadde sett enn meg og det skulle gå 16 år før jeg skulle få sett den første gang. Jeg var på sykehuset for en utredning og hadde lånt den på pasient-biblioteket på DVD. Så da satte jeg meg ned med laptopen foran meg og så den. Jeg husker at jeg likte filmen den gangen, men det ble litt mye avbrytelser så jeg føler ikke at jeg fikk kost meg nok med filmen og sett den skikkelig slik jeg hadde lyst til, så derfor kjøpte jeg den på DVD for å se den på nytt og i kveld hadde jeg tre timer å avse og synes at det var dagen for å se filmen.
Jeg må bare si med en gang at dette er en film som virkelig engasjerer og med så flotte naturskildringer og god og sterk stemning i filmen. Jeg liker veldig godt filmer der man viser det menneskelige ved andre kulturer. Det er flott at faktisk noen den gangen brydde seg om indianerne selv om det var veldig få. Lignende saker har vi hatt i Norge med samene og det jeg føler det er viktig å ta opp slike historier så det ikke gjentar seg.
Før jeg så denne filmen var jeg litt usikker på om den kom til å fenge hele veien siden den var så lang. Det er ofte litt tiltak å sette seg ned med så lange filmer, men denne var utrolig god hele veien og det er en film som man sitter igjen med noe etter å ha sett. Nå har nok de fleste sett filmen, i hvertfall de som er på min alder eller eldre, men det er nok sikkert en del yngre som rett og slett har gått glipp av denne perlen. Det hadde jo vært kult å hørt hvordan folk som hadde sett filmen da den ut oppfatter den og alt oppstyret rundt den. Jeg husker jo bare oppstyret, men så ikke filmen skikkelig før nylig. Det er svært så fort som tiden går for det virker nesten utrolig at det er over 20 år siden denne filmen kom, man husker jo det som det var i går ;)
Og om du lurte, ja så gir jeg dette full pott, altså terningkast 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar